Du forteller en venn hvordan gårsdagen var i butikken. Han låste opp, du skrev fakturaene, de dro alle tidlig. Tre personer, tre handlinger. På palestinsk er hver av dem det samme lille verbet med en annen endelse, og den endelsen er hele motoren i fortiden.
Ta , "han skrev". Det er den enkleste formen som finnes, uten noe hengt på slutten. Legg til en kort hale, så har du endret hvem som skrev. katabt, jeg skrev. katabat, hun skrev. katabu, de skrev. Den som handler, bor i endelsen, så du trenger knapt et eget ord for hvem det var.
La oss bygge det opp én person om gangen.
Han-formen er utgangspunktet
Hvert verb i fortid vokser ut av én form: "han gjorde det". (han skrev), (han betalte), (han åpnet). Tre konsonanter, a-vokaler mellom dem og ingen endelse i det hele tatt. Det er denne formen du finner i ordlister, og den er startrampen for alle de andre personene.
Det finnes ikke noe verb for "er" i presens, så en vanlig presenssetning kan være helt uten verb (det er ingen ord for "er"). Når det finnes et verb i presens, har det en b- foran (mer om det i palestinsk arabisk og MSA). Fortiden dropper b- og går helt på endelsene du skal lære nå.
Så få han-formen til å sitte først. Alt annet er denne stammen pluss en hale.
En -t gjør det til "jeg" (og "du")
Skru en -t på slutten, så blir "han" til "jeg". blir katabt (jeg skrev). blir dafa3t (jeg betalte). Du kan sette ana foran hvis du vil, men det trengs sjelden. -t sier allerede at du snakker om deg selv.
Så kommer delen folk snubler i. "Du", når du snakker til en mann, får nøyaktig samme -t. katabt er altså både "jeg skrev" og "du skrev", med samme lyd. Du skiller dem ut fra sammenhengen, eller fra pronomenet hvis du tar det med. Snakker du til en kvinne, legger du til en liten -ti:
- katabt: jeg skrev, eller du skrev (til en mann)
- katabti: du skrev (til en kvinne)
Det føles rart at jeg og du deler endelse. Du blir fort vant til det, for samtalen gjør det som regel tydelig hvem som er hvem.
"Hun" får -at
For "hun" er halen -at. blir katabat (hun skrev), blir dafa3at (hun betalte). Lett og kjapt, du bare henger den på. Denne kommer du til å bruke mye, for halve jobben med å fortelle en historie er "hun sa det, hun gjorde det".
"Vi" er -na, "de" er -u
To endelser til, så har du nesten hele settet. -na er "vi", -u er "de".
- katabna: vi skrev
- katabu: de skrev
For "dere" er endelsen -tu: katabtu (dere skrev). Legg merke til hvor lite som skiller den fra "de". Det er én bokstav. katabtu er dere, katabu er de.
Her er hele settet, med ett verb kjørt gjennom alt. Les kolonnen til høyre for seg selv, så ser du hele systemet:
| hvem | fortid av katab | endelse |
|---|---|---|
| jeg | katabt | -t |
| du (til en mann) | katabt | -t |
| du (til en kvinne) | katabti | -ti |
| han | ingen | |
| hun | katabat | -at |
| vi | katabna | -na |
| dere | katabtu | -tu |
| de | katabu | -u |
Egentlig bare seks endelser, siden "jeg" og "du (m)" deler én, og "han" ikke har noen.
Endelsene bryr seg ikke om verbet
Det beste: disse halene endrer seg aldri. De bryr seg ikke om hva verbet betyr. Ta (han betalte) og kjør det gjennom de samme plassene:
- dafa3t: jeg betalte
- dafa3ti: du betalte (til en kvinne)
- dafa3at: hun betalte
- dafa3na: vi betalte
- dafa3tu: dere betalte
- dafa3u: de betalte
Samme seks haler, ny stamme. (han åpnet) fungerer på samme måte: fata7t (jeg åpnet), fata7u (de åpnet). Lær endelsene én gang, så kan du kjøre hundrevis av regelrette verb med tre bokstaver gjennom dem uten å lære noe nytt.
Du kan droppe pronomenet
Siden endelsen allerede sier hvem som handlet, er det frittstående pronomenet valgfritt, og som oftest blir det utelatt. dafa3na alene er et fullstendig "vi betalte". Du trenger ingen i7na foran. Det samme gjelder katabat: -at peker allerede på "hun".
Du hører fortsatt pronomenet når noen vil trykke på det, som i ana dafa3t, mish inte (det var jeg som betalte, ikke du). Men i vanlige utsagn bærer verbet den som handler alene. Det er en stor grunn til at palestinske setninger blir så korte.
ma...sh: å si at det ikke skjedde
For å gjøre noen av disse nektende pakker du verbet inn i ma...sh. Sett ma foran og -sh bak, så sitter verbet i midten. katabt (jeg skrev) blir ma katabtish (jeg skrev ikke). Den lille i-en foran -sh er bare en hjelpevokal som er skutt inn for at klyngen skal gå an å uttale (mer om det i hjelpevokalen).
- ma katabtish: jeg skrev ikke
- ma katabsh: han skrev ikke
- ma katabuush: de skrev ikke
- ma dafa3sh: han betalte ikke
ma...sh-innpakningen er bare for verb. Det andre "ikke", mish, er for setninger uten verb (mish hown, ikke her). Ikke bland dem: et verb i fortid tar alltid ma...sh-sandwichen.
Så når serveece-en kjører inn og vennen din flirer og sier ma dafa3sh, vet du nøyaktig hvem som tar regningen. Ham. Endelsen fortalte deg det, og det gjorde innpakningen også.