Pek på et hus i Ramallah og si haada beet. Det er det. Du har sagt en hel setning: "dette er et hus". Du sa dette, du sa hus, og så stoppet du.
Norsk kan ikke stoppe der. "Dette hus" bare henger i lufta. Du trenger er for å lukke setningen, og norsk lener seg på det lille ordet hele tida. Palestinsk har det ikke. I presens finnes det ikke noe ord for "er" noe sted, og når du slutter å lete etter hullet, blir mange av setningene dine kortere.
Bare legg de to ordene ned
Hele trikset er å legge to biter ved siden av hverandre og si seg ferdig. Et pronomen og et adjektiv:
- ana ta3baan: jeg er trøtt
- ana mabsooT: jeg er glad
Et pronomen og et substantiv:
- inte mudeer: du er sjefen
- huwwe hown: han er her
Et substantiv med et adjektiv etter:
- il-beet kbeer: huset er stort
- il-bint shaaTra: jenta er flink
Og et pekeord pluss et substantiv:
- haada beet: dette er et hus
- haay sayyaara: dette er en bil
Hver eneste av dem er en ferdig setning. Ikke noe lim i midten, ingenting som står i stedet for "er".
Ord for ord ser det for kort ut
Still palestinsk opp mot den bokstavelige norske oversettelsen, så ser du nøyaktig hvor den manglende biten ville stått.
| Det du mener | Palestinsk | Ord for ord |
|---|---|---|
| jeg er trøtt | ana ta3baan | jeg trøtt |
| huset er stort | il-beet kbeer | huset stort |
| du er sjefen | inte mudeer | du sjef |
| dette er en bil | haay sayyaara | denne bil |
Det føles feil i omtrent en uke. Hjernen venter hele tida på verbet som aldri kommer. Så en dag sier du ana ta3baan uten å tenke, og hullet slutter å plage deg.
Og "er" er ikke det eneste ordet palestinsk klarer seg uten. Det finnes heller ikke noe verb for "å ha" eller "å ville". Du sier for "jeg vil" ved å henge en endelse på bidd, og det har fått sin egen guide. Hullet etter "er" er bare det første du dunker borti.
Å si at det ikke er: mish
For å gjøre noen av disse nektende leter du ikke etter et verb å oppheve. Du setter rett foran det du benekter.
- ana mish ta3baan: jeg er ikke trøtt
- haada mish beeti: dette er ikke huset mitt
- huwwe mish mabsooT: han er ikke glad
- mish hown: ikke her
mish gjør alt "er ikke" gjør på norsk. Det står foran adjektiv, substantiv, stedsord, alt du sier ikke stemmer.
Én hake. mish er bare for disse setningene uten verb. I det øyeblikket et ekte verb dukker opp (han dro ikke, jeg vil ikke), tar et annet mønster over, og verbet settes i klammer med ma...sh. Den siden av nektingen står i palestinsk arabisk vs MSA. Inntil videre: er det ikke noe verb å se, grip etter mish.
Fortida henter verbet tilbake: kaan
Alt over er presens. Gå over til fortid, og verbet kommer inn igjen. Det heter , "var".
Du tar setningen uten verb og setter inn kaan med riktig endelse:
- ana ta3baan (jeg er trøtt) blir kunt ta3baan (jeg var trøtt)
- il-beet kbeer blir il-beet kaan kbeer (huset var stort)
Her er hvem som er hvem:
| Hvem | var |
|---|---|
| jeg var | |
| han var | |
| hun var | kaanat |
| de var | kaanu |
Så "hun var syk" er kaanat mareeDa, og "de var her" er kaanu hown. Den tomme plassen som sto der i presens, blir fylt av kaan i samme sekund som du snakker om i går.
Du spør ved å heve stemmen
Én fin ting følger av at det ikke finnes noe verb å snu. For å gjøre en påstand om til et ja/nei-spørsmål sier du den samme setningen og løfter stemmen på slutten.
- haada beetak: "dette er huset ditt", eller "er dette huset ditt?"
- inte saaken hown: "du bor her", eller "bor du her?"
Samme ord hver gang. Spørsmålet ligger helt i melodien. Du trenger ikke snu om på ordene slik norsk gjør. Du sier de to ordene dine, lar slutten flyte opp, og påstanden blir et spørsmål.