Du står på andre siden av gata fra en rad hvite busser i Ramallah. Ikke én av dem har et skilt du kan lese, og en sjåfør lener seg ut vinduet og roper et navn du halvveis kjenner igjen. Hvilken er din? Du spør. Det er hele ferdigheten. Bussen går på kanskje et dusin ord, og når du har dem i munnen, slutter den bussraden å være gjettelek.
Der du venter: mawqaf og ma7aTTa
To ord dekker stedet du står. En mawqaf er bussholdeplassen, punktet i (gata) der bussen faktisk stopper. Ofte er det verken leskur eller skilt, bare et hjørne alle kjenner. En er større: stasjonen eller depotet der linjene starter, der bussene og delingstaxiene står parkert sammen.
Det første du sier, er som regel ween il-mawqaf? (hvor er bussholdeplassen?). Det finnes ikke noe "er" der. Ordrett står det "hvor holdeplassen?", og det hullet er helt normalt på palestinsk.
I byen blir q i mawqaf som regel myket opp til et lite stopp i halsen, så du hører maw'af like ofte som mawqaf. Samme ord. Det er den samme q-en som forsvinner overalt i bytalen.
Og vil du heller spørre et menneske enn å lete etter hjørnet, kan du peke og spørre om veien: ween iT-Tareeq? (hvor er veien?).
Buss, bil, tog: hva du kaller det
| Norsk | Palestinsk |
|---|---|
| buss | |
| bil | sayyaara |
| tog | |
| sjåfør | shoofeer |
| bussholdeplass | mawqaf |
| stasjon |
baaS er et lånord i arabiske klær, og derfor tar det il- og får arabisk flertall (baaSaat). Ikke regn med å bruke treen stort på Vestbredden. Det finnes knapt persontog å ta. Bussen og delingstaxien, servees, gjør nesten all jobben, så det er de ordene som gjør seg fortjent til plassen.
Spør sjåføren om det er din buss
Når en buss kjører inn, trenger du verken billettluke eller app. Du lener deg mot shoofeer og spør om han skal din vei: haada biroo7 3a-l-balad? (går denne til sentrum?). Bytt inn stedet du skal, Nablus, Hebron, universitetet, leiren.
Er det din buss, vinker han deg inn eller sier bare irkab (hopp på). Er det ikke det, får du et kjapt la', it-taani (nei, den neste) og et nikk bortover rekka.
Opp og av
Verbet for å gå inn i alt du kjører med, er rikeb. Bil, buss, tog, motorsykkelen til en venn, samme ord. For å si at du vil på, henger du endelsene for min/din/hans på (jeg vil) og legger til det nakne verbet: biddi arkab (jeg vil gå på). i i rikeb blir til a i arkab, og det lurer folk de første gangene. Mer om biddi her.
Å gå av er speilbildet. Verbet er nizel (å gå ned, å gå av). Når hjørnet ditt nærmer seg, fanger du blikket til sjåføren og sier biddi anzil hown (jeg vil gå av her), eller bare waqqef , (stopp her, er du snill). På en lengre tur kan du si it-taani, altså neste holdeplass, og peke framover.
En liten ting som betyr mye: si fra litt tidlig. Sjåføren kan ikke alltid kjøre inn til siden i det sekundet du snakker, så si fra ved hjørnet før ditt.
Hva det koster
Du betaler shoofeer kontant, noen ganger når du går på, andre ganger når du går av, og i servees sender man ofte pengene framover fra hånd til hånd langs setene. Vet du ikke hva det koster, holder det med (hvor mye?). Å telle opp shekel har fått sin egen guide.
En tominutters tur fra start til slutt
Her er alt satt sammen. Du får øye på bussraden og spør en fyr i nærheten ween il-mawqaf? En buss ruller inn, du lener deg mot sjåføren og prøver haada biroo7 3a-l-balad? Han nikker, sier irkab, og du går på. Tre gater før der du bor, fanger du blikket hans og sier biddi anzil hown. Han kjører inn til siden. Du gir ham pengene, sier shukran, og så står du på fortauet igjen.