Sett en kvinne fra Nablus og en mann fra Damaskus ved samme bord, og vent på øyeblikket der den ene sakker farten for den andre. Det kommer aldri. Ingen gjentar en setning. Ingen trekker seg tilbake til den formelle arabisken fra nyhetene. Tre timer senere holder de fortsatt på, og ingen av dem har justert noe som helst.
Begynn der, for det meste som skrives om arabiske dialekter, har dette baklengs. Palestinsk og syrisk ligger rett ved siden av hverandre, nærmere enn noe annet par på kartet bortsett fra palestinsk og jordansk. Forståelse er aldri problemet.
Det forskjellene gjør, er å plassere deg. Gi en damaskener én setning, så vet de det.
En lahje er også en stemmeklang
Ordet for dialekt er lahje, og det samme ordet brukes om tonen i stemmen til noen. Det er en god beskrivelse av det som skiller disse to. Grammatikken er nesten felles. Det som skiller, ligger nærmere tonefallet: fargen på vokalene, formen på et spørsmål og et par dusin små ord.
Det finnes et eget ord for aksent og uttale, lafeZ, og det er det folk griper etter. Noen sier at lafeZ-en din er syrisk lenge før de kan sette fingeren på ordet som avslørte deg.
Vokalene lener seg framover i Damaskus
Palestinsk holder en lang aa bred og åpen, som a-en i "far". (dør). (nabo). (må, nødt til).
En damaskensk munn trekker den vokalen fram og opp, mot e-en i "penn". Så laazem lander et sted nærmere lezem, og baab ligger mellom baab og beb. Det er lite. Det er også konstant, i hver setning, på hver lange aa, og derfor oppfatter du det som en aksent før du kan peke på et eneste ord.
Unntaket på begge sider er det tunge selskapet. Ved siden av de emfatiske S, D, T, Z og ved siden av strupelydene blir vokalen liggende bak og mørk, og ingen flytter den noe sted.
Den andre halvdelen av dette er endelsen på hunkjønnsord. Jerusalem og Ramallah sier for skole og slutter på e. Palestinsk på landsbygda holder endelsen bredere, nærmere en a. Damaskus går hele veien til e og blir der. Så den siste stavelsen i et helt vanlig substantiv sorterer deg allerede inn i eller ut av en by, på begge sider av grensen.
Begge sider dropper q-en, og begge sider beholder den
q er det første folk griper etter når de vil sortere arabisktalende, og her sorterer den dårlig, for byene på begge sider gjør det samme med den. Jerusalem, Ramallah, Nablus, Damaskus, Homs, Aleppo: ingen q bakerst i munnen i det hele tatt. Den er et støt i strupen, det lille stoppet midt i engelsk "uh-oh".
Så ma3laqa (skje) og qarye (landsby) kommer begge ut med det stoppet i Ramallah og i Damaskus, og når du hører det, sier det deg ingenting om hvilket land du står i.
Utenfor byene deler det seg, og det deler seg etter landsbygd heller enn etter land. Landsbyene i åsene rundt Ramallah og Nablus gjør q til en hard k. Lenger sør, og blant beduiner, blir den til en g, og Hawran-sletta som begynner en time sør for Damaskus, sier også g. Drusere, durzi på arabisk, holder fast på den fulle, dype q-en i landsbyer på begge sider av linja.
En bonde fra Hawran og en beduin fra Sør-Palestina er enige om denne lyden. Ingen av dem er enig med byen en time lenger opp langs veien.
Delen du ikke kan studere
Syrisk tale har en stigning som palestinere beskriver som syngende. Spørsmål klatrer på slutten og blir hengende der et slag lenger enn et palestinsk spørsmål. Palestinsk går flatere, og Hebron og åsene i sør enda flatere.
Dette er det vanskeligste på hele siden. Ord kan du lære på en uke. Sowt, stemmen og formen den tegner over en hel setning, tar måneder med lytting, og det er den som avslører en elev som har alle ordene riktig.
De små ordene som plasserer deg
Ingen av disse stopper en samtale. Alle blir lagt merke til.
| betydning | Palestinsk arabisk | Damaskus |
|---|---|---|
| ikke (foran et substantiv eller adjektiv) | mu | |
| vi | ne7na | |
| de | hinne | |
| ja | ee | |
| kom hit | ta3 | |
| vi kommer | bniji | mniji |
| kjøleskap | tallaaje | birraad |
Den sjette raden er den store, for den er en regel og ikke bare et ord. Begge dialektene setter en b- foran et vanlig verb i presens. For "vi" beholder palestinsk b-en og stikker n-en inn bak den: bniji, vi kommer. Damaskus bytter ut hele starten med mn- og sier mniji. Hvert eneste "vi"-verb i språket bærer det merket, så det dukker opp omtrent én gang i minuttet.
Utenom de små ordene er overlappen nesten total. Samme ord for brød, for penger, for trøtt, for bussen dere begge venter på. Der det finnes et reelt skille, er det som regel en husholdningsting med to navn, som kjøleskapet. Palestinere sier der en damaskener sier shee, begge for "ting", og det er så pålitelig at palestinere i utlandet hører det på hverandre med en gang. (hva) er felles, men palestinere runder det litt mer enn damaskenernes shu.
Noen av disse ordene virker også den andre veien og merker deg som palestiner og ikke libaneser, som er det samme trikset rettet mot en annen nabo.
-sh bak verbet
Her er den ene ekte grammatiske forskjellen, og den er verdt å lære ordentlig. Palestinsk nekter et verb ved å pakke det inn. ma står foran, og -sh hektes på bak. Damaskus setter som regel ma foran og dropper halen.
Det tydeligste stedet å høre det er "det finnes ikke". Palestinsk sier ma-fishsh. Damaskus sier ma fee. Samme betydning, samme start, og palestinsk legger til den ekstra hvesingen på slutten.
Den hvesingen er en nedslitt rest av det gamle ordet for "ting", og det er slik palestinsk, egyptisk og en rekke andre dialekter endte opp med å ramme inn verbene sine på denne måten. Palestinere gjør det hele tida. Damaskus gjør det av og til, som regel for å understreke, og Aleppo nesten ikke i det hele tatt.
For alt som ikke er verb, har begge sider et kort ord for "ikke". Palestinsk , som i mish b3eed, ikke langt. Damaskus sier mu. Palestinsk mish har det samme "ting"-ordet begravd i seg. Damaskensk mu har det ikke, og der har du hele dette avsnittet på to stavelser.
Linja følger ikke grensen
Nå kommer delen som river ned hele oppsettet.
Ta , ordet for "fortsatt" og for "ikke ennå". Jerusalem sier lissa. Jaffa sier lissa. Gaza sier lissa. Damaskus sier lissa. Og så sier Galilea, palestinsk etter hvilket mål du vil, i stedet. Det gjør Libanon også.
For det ordet går linja på tvers gjennom midten av Palestina, og Jerusalem havner på Damaskus-siden.
Det skjer igjen med kjøleskapet. Det meste av Palestina sier tallaaje. Galilea sier barraad, som er damaskusordet med en annen vokal. Og mn--prefikset for "vi", som skal være det syriske kjennetegnet, dukker opp i landsbyer i Galilea uten at noen syrere er involvert.
Dialektgrenser er gamle. De følger hvem som giftet seg med hvem og hvilken markedsby folk gikk til på fredagen. Grensene på dette kartet er rundt hundre år gamle, og ingen av dem brydde seg om å følge hvordan folk snakker.
Så hvilken bør du lære?
Den du kommer til å høre. Det er faktisk hele svaret.
Skal du til Ramallah, gifte deg inn i en familie fra Jenin eller jobbe med palestinere hver dag: Lær palestinsk. Er du frivillig hos syriske familier i Berlin eller Amman: Lær syrisk. Å veie hvilken som er "nyttigst" i det abstrakte er bortkastet, for avstanden mellom de to er mye mindre enn avstanden mellom det du kan nå og det du trenger.
Og ingenting du lærer i den ene, går til spille i den andre. Ordforrådet, verbmønstrene, b- i presens og pronomenene tar du med deg. Det du bytter, er en håndfull små ord og én vane på slutten av verbene.
Verdt å vite: De fleste appene som lærer bort levantinsk arabisk sier aldri tydelig hvilken de har valgt, og et kurs som selges som "levantinsk", kan i det stille vise seg å være syrisk, libanesisk eller en blanding av alt som ingen faktisk snakker hjemme. Spør før du bruker et halvt år på det.
Det eneste du ikke bør gjøre, er å prøve å holde fast på begge samtidig. Velg munnen du vil høres ut som, og bli der. Den andre kommer av seg selv, fra lytting, slik den gjør for alle som bor her.