Du står ved en falafelbod i Nablus, du vil ha fire sandwicher, og det er grenser for hvor langt du kommer med å peke. Løsningen er ett ord. Tallene fra én til ti er den første arabisken de fleste som lærer sier høyt på ordentlig, dag etter dag, når de betaler ved en bod eller teller seter i en serveece.
Her er hele settet, pluss de få stedene der norske munner glipper.
Én til ti
| # | Palestinsk arabisk |
|---|---|
| 1 | |
| 2 | |
| 3 | |
| 4 | |
| 5 | |
| 6 | |
| 7 | |
| 8 | |
| 9 | |
| 10 |
Dette er grunnformene. De du teller på fingrene med, ramser opp i et telefonnummer eller svarer med på "hvor mange?" når ingenting henger etter. Sett et substantiv bak dem, og noen av dem krymper. Det kommer vi til.
Lydene folk snubler i
Fire av de ti har en ' midt i: , , , . Den apostrofen er ' (ayn), en klem langt nede i halsen. Si og rett etter hverandre, og du kjenner at stoppet lander på samme sted begge gangene. Norsk har ingenting som ligner, så den føles klønete en stund. Gjør den ikke til et hardt stopp, og ikke dropp den heller. Dropper du den, kan ett ord bli til et annet.
begynner med kh, skrapet bakerst i munnen, som ch i skotsk "loch". Folk griper etter en k eller en h og treffer ingen av dem.
har stor H, en pustende h presset opp fra halsen, tyngre enn h-en i "hallo".
Og starter med to konsonanter klemt sammen, t og så n, uten vokal foran. Mange vil snike inn en liten "i" og si "tineen". Ikke gjør det. Start kaldt på t-en.
En liten ting om : Hold den doble t-en et slag lenger enn det føles naturlig. Den lange konsonanten gjør en reell jobb, og en kort en får det til å høres ut som et annet ord.
Å telle faktiske ting
Tre til ti oppfører seg pent helt til et substantiv dukker opp. Da mister de den siste stavelsen, og tingen du teller, går i flertall.
| Alene | Når du teller noe |
|---|---|
| : tre stoler | |
| : fire nøkler | |
| : fem minutter | |
| : seks bøker | |
| : sju jenter | |
| : åtte brødre | |
| : ni barn | |
| : ti søstre |
Så "fem minutter" er , aldri khamse daqaayeq. Den fulle formen khamse kommer bare tilbake når tallet står alene.
Dager og måneder har en ekstra vri. En liten -t sniker seg inn mellom tallet og substantivet. Tre dager er , fem dager er . Måneder går på samme måte, så fem måneder blir khamest ushhor. Dette hører du hele tida, for alle som forteller hvor lang tid noe tok, griper etter det.
To ligger allerede i ordet
Dette er den morsomme. For å si "to" av noe griper du som regel ikke etter tallet i det hele tatt. Du limer -een på slutten av substantivet, og så er du ferdig.
Ta walad, gutt. To gutter er . Bint, jente, gir . Ktaab, bok, gir . Dette er totall (dualis), noe gammel arabisk tok vare på og de fleste av slektningene droppet. Det svever ikke noe eget "to" rundt i setningen. Endelsen gjør hele jobben.
Tallet finnes som eget ord også. Når du teller på fingrene, eller svarer på "hvor mange?" uten noe etter, sier du , eller hvis det du teller er hunkjønn. Men i det øyeblikket et substantiv kommer med, tar -een-endelsen over, og tallordet trekker seg tilbake.
Én kommer etter
"Én" er raringen i den andre enden. Når du faktisk sier det ved siden av et substantiv, står det bak substantivet, og det står der for å understreke noe: én eneste, og ikke flere.
Én eneste gutt er walad . Én eneste jente er bint . waaHad er hankjønn, waHde hunkjønn. Som oftest hopper du helt over det, fordi et substantiv i entall alene allerede betyr én av tingen. Du legger det bare til for å understreke, for eksempel når du ba om én kaffe og servitøren kom med to.
Når du kommer forbi ti
Etter ti snur substantivet på deg. Fra elleve og oppover går det tilbake til entall, selv når tallet er høyt. Tretti barn er talateen walad, med walad i entall mens du mener tretti av dem. Tjuefire skrivebøker er arba' u-'ishreen daftar, daftar i entall igjen. Eldre engelsk gjorde noe lignende med uttrykk som "forty year". Elleve og opp gjennom hundrene er en egen guide. Få én til ti på plass først, så klarer du deg allerede ved en falafelbod.