Du er i Nablus, serveecen din går om et kvarter, og du aner ikke hvor stasjonen er. Så du stopper noen på gata og sier fire stavelser: ween il-ma7aTTa?
Det er hele spørsmålet. betyr "hvor", betyr "stasjon", og det er ingenting imellom. Ikke noe verb. Ikke noe "er". Ingenting å bøye.
ween, så stedet, og du er ferdig
Palestinsk arabisk hopper over ordet for "er" i presens, så "hvor er stasjonen?" blir bare hvor + stasjonen. Du setter først, sier stedet etterpå og lar stemmen stige på slutten. Ferdig. (Det manglende "er" er et tema for seg, se Palestinsk arabisk har ikke noe ord for "er".)
| Det du trenger | Du sier |
|---|---|
| hvor er stasjonen | ween il-ma7aTTa? |
| hvor er bussholdeplassen | ween il-mawqaf? |
| hvor er markedet | ween is-sooq? |
Lær denne ene rammen, og du kan spørre etter nesten hva som helst i byen. Arbeidet ligger bare i å fylle opp lageret av substantiver.
Stedene det lønner seg å kunne navnet på
er aldri bedre enn ordet du henger på det. Her er et lite sett som er klart for reisen.
| Sted | Ord |
|---|---|
| stasjon | |
| bussholdeplass | mawqaf |
| marked | sooq |
| moské | |
| kirke | |
| sykehus | |
| butikk | |
| rådhus | baladiyye |
| skole | |
| gate | |
| nabolag | |
| område, distrikt |
De to siste bruker du når du peker på en hel del av byen og ikke på ett bygg. 7aara er de få gatene folk kaller sine, manTaqa er det større området, og det engelske "district" kan bety begge deler. Siden om district rydder opp i dem, med begge ordene lest inn.
Sett il- foran for bestemt form. Én hake: Foran noen konsonanter blir l-en i il- stum, og lyden etter dobles i stedet. Derfor heter gata ish-shaare3, og derfor ble markedsspørsmålet over til ween is-sooq og ikke ween il-sooq. Det er solbokstavene som er i sving, og munnen din tar det raskere enn hodet.
hown og hunaak: her og der
Halvparten av svarene du får, er ett ord og en hånd som peker. Disse to hører du hele tida:
- : her, akkurat her
- : der, der borte
- : ved siden av moskeen
er arbeidshesten her. Det betyr "ved siden av", og folk støtter seg på landemerker: jamb il-mustashfa, jamb id-dukkaan. Får du med deg landemerket, har du i praksis veibeskrivelsen.
Nær, langt unna, og hvordan du hører hva du fikk
Når stedet er like i nærheten, hører du (nær), som regel med min: qareeb min hown (nær her), qareeb min is-sooq (nær markedet). Gode nyheter for beina.
Når det er en lang tur, får du (langt unna), som regel med 3an: ba3eed 3an hown (langt herfra). Og når det går an å gå, men er slitsomt, demper folk det til ba3eed , "litt langt". Det uttrykket har spart meg for et par unødvendige drosjeturer i Ramallah og kostet meg én god en i Hebron.
Vil du sjekke før du bestemmer deg, løfter du bare stemmen på adjektivet. ba3eed? med stigende tone er "er det langt?" Samme ord som utsagnet. Spørsmålet ligger helt i melodien.
"Til høyre", og venstre du aldri kommer til å høre
Det ene retningsordet du faktisk trenger, er (høyre): 3ala yameen, "til høyre". For venstre peker de fleste ærlig talt bare, så følg med på hånda mer enn på ordene. Med yameen og en finger som stikker nedover gata kommer du fram.
Høflighet før du spør hjelper mye. Begynn med (unnskyld) eller (vær så snill), og så fyrer du av ween-spørsmålet ditt. Og når du først sitter i serveecen, er neste spørsmål prisen, som har sin egen lille rytme (se Hvor mye koster det?).
Slik foregår det i praksis
Se for deg hele greia på et gatehjørne i Betlehem. Du stopper en fyr: law sama7t, ween il-mawqaf? Han sier kanskje qareeb, jamb il-jaame3. Eller han vipper haka nedover veien og sier hunaak, 3ala yameen. Uansett nikker du, sier shukran og begynner å gå.
Du trenger ikke hele setninger til noe av dette. ween pluss et sted for å spørre, hown og jamb og qareeb for å forstå svaret, og en finger til å fylle inn resten.